Kennel Niwami

Ja, vinteren er vakker! Ingen kan da vel være uenig i det??

Det har blitt mange skiturer på Gemma og meg i vinter. Vi har vært, og er, så heldige og fått blitt med Ingrid, Sigmund og Bosse opp i Vangsåsa mange ganger. I januar hadde vi en lang kuldeperiode med temperaturer helt ned i -30 grader i lavlandet, men jamen var det ikke bare omtrent halvparten så kaldt litt opp i høyden, så vi hadde flere gode naturopplevelser da også.

Men nå når februar har kommet godt i gang, kjenner vi sola varmer og har allerede lokket fram de første fregnene.

Jeg synes det er riktig så `fresht` når de kommer fram og bryter litt med den bleke vinterhuden min. Gemma synes det er stas med skiturer, og når jeg tar fram ullundertøy og skibukse skjønner hun hva som venter. Det spiller ingen rolle om klærne er stivet av svette fra tidligere turer, hun hefter seg ikke ved bagateller. Det er nemlig ikke alltid at de blir vasket etter èn tur, det vll i praksis si aldri. Så da de klærne kommer fram tar hun helt av; hopper og danser, finner noe å bære og `prater`og er helt klar. Gemma er en utrolig lettvint hund å ha med seg, noe jeg gjentar til det kjedsommelige. Når hun får på selen, er hun på jobb. Hun har da nesten ikke tid til å gjøre hverken stort eller smått. Det gjør hun kun hvis det blir krise og helt umulig å holde igjen.

Vi er så heldige å ha flott skiføre i lavlandet også. Det er visstnok den mest snørike vinteren på 23 år!! På jordene rundt omkring i Stange og Ottestad er det flotte forhold og nydelige løyper. Magne, Gemma og jeg har tatt noen turer her også. Fint med litt variasjon.  Akkurat nå, kl. 18.20, passerte en lang rekke skiløpere med hodelykter utenfor kjøkkenvinduene her. Det hørtes at de syntes det var moro.

I dag dro Ingrid, jeg og bikkjene opp i Åsa og gikk ut fra Monaplassen (selv om det kan virke som om jeg er lokalkjent, er jeg ikke det altså. Det er kjentfolket jeg er sammen med som holder meg oppdatert). Trasèen gikk jevnt oppover de første 5 km. omtrent, men ikke brattere enn at det var behagelig å gå. Gemma og Bosse er jo ekstra ivrige på å trekke i begynnelsen, så vi sliter oss ikke ut til å begynne med. Dessuten kjennes det at kroppen har vært i mer bevegelse enn på lenge og formkurven er stigende. Og akkurat det skader nok ikke....

Jeg har lagt ut noen bilder fra dagens tur, tatt med mitt nye kamera. Jeg gikk til innkjøp av et Pentax K-x digitalt speilreflekskamera i januar, og holder på å bli kjent med det. Det klaffet slik at Hedmarken Digitale Fotoklubb startet opp med nybegynnerkurs den 2. februar, og jeg kastet meg rundt og meldte meg på. Jeg synes jeg allerede har lært mye, men i dag hadde ett eller annet skjedd, slik at autofokusering var gjort om til manuell fokusering. Trøbbel!!! For det er ikke gjort i en fei å finne ut av det for en amatør i startgropa. Dermed ble det faktisk ikke så mange fine bilder, for jeg måtte hjem til instruksjonsboka mi for å finne ut hva jeg skulle gjøre. Og selvfølgelig var det bare å dytte på en knapp, så var dèt i orden igjen. Dermed lærte jeg enda en ting. Jeg er kjempemotivert til å lære å bruke kameraet, så det vil bli flittig brukt i tiden fremover. Jeg vil gjøre noen tapre forsøk på å legge inn bilder her også etter hvert.

Takk til Ingrid og Bosse for en fin tur i dag. Jeg gleder meg allerede til neste gang.

Nina.

Tenk at det allerede er 2 år siden den forferdelige kvelden og natta da vi mistet vår kjære, gode Selma!! Tiden går så utrolig fort, og det er jo snart 2 år siden vi flyttet til Holmlund også. At Selma ikke skulle oppleve å bo her, visste vi ikke da vi begynte ombyggingen i august 2007. Hun var jo frisk og rask og det var ingenting som skulle tilsi at hun skulle gå bort under ett halvt år etter byggestart. Men magedreining kommer jo alltid plutselig og ingen kan forutsi når spøkelset slår til. Den eneste trøsten er at Selma fikk være frisk absolutt hele livet sitt, minus de siste par timene hun levde. Nå er det godt å tenke på henne som et kjært minne, og jeg ville ikke vært henne foruten. Jeg hadde ikke i min villeste fantasi trodd at det skulle være så vondt å skilles fra en hund som det var å skilles fra Selma. Derfor unngår jeg å tenke 10-12 år frem i tid......

Ellers går livet sin vante gang på Hedemarken. Vi har hatt den kaldeste vinteren på mange år. Jeg våger å påstå at det ikke har vært så kaldt siden OL -94. Rekorden utenfor husveggen her hittil i vinter er -30,5 grader. Men vi har nok ved, og siden jeg nå er hjemmeværende har det brent godt i ovnen dagen lang. Gemma har tilbragt dagene med å ligge på sofaen, kun avbrutt av veeeldig korte tisse- og bæsjeturer i "doen" som jeg måtte måke i romjula etter det enorme snøfallet vi hadde da.

Takket være det snøfallet og alle kuldegradene, har vi i dagesvis omtrent bodd i et kunstverk. Jeg har tenkt på Trond Einar Solberg Indsetviken, www.nattagen.no , nesten hver dag, for det har sett ut som om det er han som har malt himmelen for oss i denne perioden. Den har sett ut som den nydeligste akvarell i blått, rosa og hvitt omtrent siden før jul. Som jeg sa til Magne en morgen vi kjørte av gårde; " Når tåka letter, er det nesten som om et kunstverk blir avduket."

Siden jeg nå er frivillig arbeidsledig, benyttes enhver anledning fremover til å komme seg ut på ski. På søndag var vi med Bosse & co i Vangsåsa. Her nede var det 26 kuldegrader da vi dro, men da vi gikk ut var det bare -14. I dag skulle bedriften gjentas siden det var meldt enda mildere i høyden. Så vi dro oppover og ved parkeringen var det bare -4, og alt lå til rette for en fin tur. Gemma og Bosse er gode motorer, ikke no fusking der i gården. Gemma er da på jobb, og lar seg ikke distrahere av gule flekker eller annen go`lukt. Og møter vi andre hunder er det knapt så hun ofrer de et blikk. Om hun gjør det og skulle lure på om hun skal hilse på er det nok med et diskrè "Nei" fra meg, så er hun inne på andre tanker igjen. Det er flinke jinta hennes mor, det.

Det er så vakkert i "åsa" nå så det er nesten til å få klump i halsen av. Og når en attpåtil nesten har hele herligheten for seg selv, er det grunn til å føle seg veldig privilegert. Det er så utrolig hyggelig å ha med seg hund i løypa. Jeg har misunt folk jeg har møtt med hund tidligere og ønsket å kunne snørekjøre me degen hund. Og nå er jeg der, mye takket være Ingrid og Sigmund som sto for opplæringen av Gemma mens vi bygget hus. Opplæringen av meg måtte de ta ved starten av forrige vinter, for jeg var "helt grønn" da det gjaldt å ha med hund på ski. Selma var jo med oss på ski også, men da gikk hun løs og slapp å forholde seg til `høyre, venstre, fram,stopp` osv.

I morgen går turen ut i marka igjen, da det er meldt forbigående kaldere igjen fra onsdag. Det gleder jeg meg til, og Gemma tar nok helt av når hun ser at ullundertøyet kommer ned fra skapet.

Nina.

Jeg prøver igjen å skrive litt i bloggen og krysser fingre og tær for at det skal fungere denne gangen, dvs at alt jeg skriver faktisk kommer opp på bloggen når jeg lagrer. Det har nemlig vært et problem i flere måneder. Og siden jeg aldri gjør noe feil - hark hark - må det jo være noen annens skyld. Huff, nå fikk jeg noe i halsen gitt.

Vel, høsten har gått med til det vante. Trening på tirsdager og ellers litt turer, hovedsaklig sammen med Bosse & co. Gemma og jeg tok juleferie fra tirsdagstreningen når november var slutt. Følte jeg trengte det, men kommer sterkere tilbake på nyåret.

I går hadde Ingrid & Sigmund og vi invitert til en liten adventsammenkomst ved gapahuken i Imerslundmarka. Det var Nicci, Bosse og Gemma med familier som var representert med hund, samt noen blivende spinoneeiere som vi inviterte med. Samt en som hadde moro av å se rasen, og som har hatt Gordon setter selv. Vi synes det er hyggelig at det er fler som får øynene opp for rasen "vår" og som Wenche sa det: "Det er nesten som å få en til i familien." Så til våren kommer det forhåpentligvis en til til Hamar-området. Og det attpåtil en innfødt hedmarking fra Disenå og Inger Marie og Oddvar Vinju, www.skogsgrenda.net . Der er det spennende dager etter at Tessi ble parret i slutten av november.

Vel, i går fikk Nicci prøve seg med rundering for første gang. I likhet med de andre syntes hun det var en merkelig måte å leke i skogen på, men etter å ha funnet Wenche èn gang, skjønte hun tegninga. Så andre gangen fôr hun innover og fant den bortkomne omtrent med èn gang! Artig! Det er lenge siden Gemma og Bosse gikk rundering nå, da oppgavene på sporfronten i høst stort sett har dreid seg om blodspor. Men de fikk hvert sitt vellykkede forsøk, og brukte resten av tiden til å leke rundt oss, tigge litt mat og bjeffe på noen som de var overbevist om at ikke var invitert. "Det er tross alt vi som er skogsbestyrere."  sier Gemma og Bosse.

Bosse gjorde sine hoser grønne for søstera si, som nok er veldig nær løpetid. Og om det er tjukke slekta, kan da ikke være så nøye, tenkte han. Pen er a lell! Men han ble tauet inn av mora si og fortalt at det ikke var veldig flatterende oppførsel, midt på Lucia-dagen! (Eller noen annen dag, for den del)

Det er en fornøyelse å se hvordan de alle tre, Nicci, Bosse og Gemma, tar utfordringen med mange fremmede. Noen bjeff blir det ofte, men bare de får hilst er alle velkomne og de omgåes de som om de har kjent de bestandig. Blir du venn med en spinone, har du en venn for livet, det er sikkert!! Å kunne sitte i skogen noen timer uten å engste seg for at bikkjene stikker av eller jager, er ren rekreasjon. Når det lukter grillede pølser er det riktignok ikke alltid greit å være 3-4-5 år, med en av de velluktende pølsene i hånda og ikke rekke høyere opp en en drøy meter, og med en sulten, bartete nese like ved. Men ingen ble frarøvet maten, så det gikk bra.

Tusen takk til dere alle for en fin dag! Vi gjentar nok dette en annen gang. Takk til Ingrid & Sigmund som bød på gløgg og gjorde det "julete" selv om snøen glimret med sitt fravær.

Ellers er juleforberedelsene i heimen i full gang. Julekakene begynner å komme i boksene, Lefsene ble bakt på fredag, det hjemmebryggede ølet kommer på flasker i kveld og mor i huset har sånn omtrent bestemt seg for å gjøre et nytt forsøk med sylta. Det er mange år siden sist, da resultatet måtte sies å være skikkelig mislykket. For det er vitterligen ingen vist å legge såååå mye jobb i ei såkalt sylte, når den likevel bare er å strø på lefsa....  Ikke så rart en stakkar får høyt blodtrykk!!!

I morgen kommer Anna hjem på juleferie, og jeg gleder meg alltid like mye til vi alle blir samlet igjen. Maria må pent finne seg i å sitte med nesa i skolebøkene enda noen dager, da siste eksamen før jul er den 21. Men da er det hjem til mor og far og juleferie. Det blir stas!

Ha en riktig førjulstid, alle sammen! Kos dere og la husvasken vente til våren, det er først da vårsola kommer at vi virkelig ser nytten av den. Og nyt juledagene til fulle; vær oppe sent, ligg lenge og gjør noe av det dere ikke rekker ellers!

Ja, så har høsten kommet til Hedemarken. Slik den har vært de siste dagene vil vi gjerne ha det lenge fremover. Når sola skinner fra skyfri himmel og det er rundt 20 grader i skyggen, er det godt å være både hund og menneske.

På treningsfronten har vi vært litt fraværende en periode. Vi har hatt ferie, Gemma var "sjukemeldt" en periode pga at hun måtte fjerne livmoren sin og ellers andre ting som har kommet på. I tillegg har vel eieren vært en smule lat, så da skal det ikke rare unnskyldningen til for å gjøre noe annet og det blir som det blir:-(

Men i går, onsdag den 16. september gikk vi blodspor igjen. Ingrid hadde lagt sporet midt på dagen og vi gikk ved 17-tida. Gemma gikk et veldig fint spor synes jeg, hadde kun et lite utslag hvor hun måtte ta seg inn igjen, noe hun gjorde veldig bra. Etter at hun, Bosse og Engelsk springer spaniel Julie hadde gått hvert sitt blodspor, gikk vi opp et felt slik at alle 3 fikk gått hvert sitt feltsøk. Gemma og Bosse fant 3 gjenstander hver, mens Julie nøyde seg med en i går. Julie har vært sjuk i hele sommer, så det er lenge siden hun har trent skikkelig,og da er det greit å dra igang igjen litt forsiktig slik at ikke forventingene til henne blir for store.

Planene fremover blir å fortsette med blodsportreningen og å delta på tirdagstreningene våre som vi jo har holdt på med i drøyt 2 år.  Ellers legger jeg inn mye lydighet i hverdagen slik at Gemma hver dag får litt input på det. Dette gjelder bl.a. å ikke få gå ut/inn uten å få lov (dvs. jeg gir kommandoen `vær så god`), det samme gjelder ut/inn av bil og vente med å spise til hun får lov. Hun er en smule bortskjemt ;-) og får lov å ligge i sofaen på tv-stua og i brisken vi har på kjøkkenet, men hun stopper nesten alltid med ett ben oppi, ser på meg og venter på å få lov. Så det er aldri noe problem å få henne til å legge seg et annet sted dersom vi faktisk trenger alle sitteplasser i sofaen selv. "Men jeg trenger veeeeeldig liten plass," sier Gemma. 30 kg hund tar jo ikke plass i det hele tatt, det skjønner alle;-D. Dessuten er jo Gemma med på jobb hver dag, og får mye sosial trening av det. Den viktigste treningen er vel å være stille når kunder kommer og går dagen lang. Noe dager er dette helt kurant, andre dager må det visstnok bjeffes, det er visst bare menneskene som ikke skjønner hvorfor...

4. oktober stiller vi på NKK-utstilling i Vikingskipet på Hamar. Gemma ble nappet helt ned i slutten av august og kommer til å være i fin kondisjon til utstillingen. Jeg har ennå ikke bestemt meg for om jeg melder på til Norsk Vinnerutstilling på Lillestrøm i november, men muligheten for at jeg gjør det er der. Egentlig har jeg utstilling langt opp i halsen, men så lenge jeg ser på det som en hyggelig ting uten å ta det mer alvorlig enn at jeg er like glad i hunden min når jeg drar som da jeg kom, føler jeg at jeg deltar med den rette innstillingen. Grad av premiering er ikke viktig i det hele tatt, det essensielle for meg er å vise fram spinonen som rase, og da i form av en representant for rasen som er sunn både fysisk og mentalt. Selv om hun har svak hd på den ene siden, er hun en sunn, veltrent hund som fortjener å bli vist fram. Men når en har deltatt på 6 utstillinger i løpet av 3 år, sier det seg selv at det ikke er blitt noen vane:-), og ikke skal det bli det heller!!!

Hei igjen!

Ja, juni og juli er jo ferietid. Vi hadde fri første hele uken i juli og puttet Gemma og paragas i bilen og satte kursen nordover. Målet var Vevelstad og besøk hos Rigmor og Thomas på kennel da Costa Vista, www.dacostavista.com

Siden vi hadde hatt aldeles nydelig vær her i 2 uker allerede, tenkte vi at vi fikk ta med litt av det nordover. Så vi kjørte i flott vær til Trondheim første dagen. Der hadde vi bestilt hotellrom på Comfort Hotel Park siden hunder er velkomne der. Det var første gang Gemma skulle sove på hotell, så det ble en ny erfaring for henne - og oss. Men hun tok utfordringen på strak labb og ga ikke lyd ifra seg. Vi ville ikke gå fra henne på rommet denne første kvelden, så vi ruslet rundt i byen for å finne en restaurant med uteservering. Rett ved torget fant vi det, og betjeningen var vennligheten selv. Vi fikk et bord i utkanten, og Gemma fikk servert vann i en tom isboks (Håper ikke de brukte den til matrester etterpå)

Dagen etterpå var vi på veien igjen. Nydelig vær denne dagen også, og etter en laaang dag kom vi fram til Vevelstad sent på kvelden, hvor vi fikk servert deilig viltgryte, made by Rigmor - kanskje med litt assistanse fra Thomas???

Dagene på Vevelstad tilbragte vi stort sett i friluft. Det var nydelig vær de dagene vi var der, heldigere kunne vi ikke vært. En dag dro Thomas, Magne og jeg ut til Vega. Rigmor fikk ikke blitt med siden hun måtte være hjemme og passe på de 4-bente, inkl. Gemma. Takk for det, Rigmor!!

Gemma fant seg forøvrig fort til rette sammen med Valborg, Stella, Agnella, Aida (og Arturo som enda ikke hadde reist til sin eier). Rigmor introduserte klikkertreningen for meg, og jeg må si det er forbløffende greier. Jeg skal skrive litt om hva vi trener på senere.

En kveld dro vi også ut på sjøen. Det ble et par småtorsker å ta med inn igjen, men vi hadde ikke allverdens tid til å stoppe og fiske. Vi var så heldige å få oppleve midnattsolen på turen også, for første gang. Jeg trodde faktisk at vi måtte enda lenger nord for å se den, men neida, den er på Helgelang også.

Siste dagen vi var der la Thomas ut et blodspor til Gemma og Stella. Det var et forholdsvis enkelt spor, men Gemma fikk skikkelig medvind så hun brukte nesa veldig tett mot bakken i forhold til det jeg hadde sett henne gjøre før. Hun fikk overvær i noen få meter før hun igjen måtte ned med nesa. Og tenk, på Vevelstad blir skadde dyr til fiks ferdig karbonadekake før de blir funnet. Tøft, sier Gemma.

Turen hjem gikk etter nesten samme rute, med Trondheim og Comfort Hotel Park som første mål. På vei over Dovre dagen etterpå var vi så heldige å se moskus like ved veien. Jeg som er helt "gal" etter ville dyr syntes det var fantastisk å få se dette eksotiske dyret på forholdsvis nært hold. På vei nordover fikk jeg en elg nesten inn i fanget. Neida, vi holdt ikke på  å kjøre på den, for vi så den slik at vi fikk bremset ned og betraktet den på nært hold. Flotte dyr det også, men "litt" vanligere å se enn moskus.

Tusen takk for flotte dager sammen med dere, Rigmor og Thomas. Vi kommer gjerne igjen ved en anledning. Håper vi ses i løpet av høsten.

Kristian og Magnus med merkene:-) (foto: Ingrid)

Det er lenge siden sist jeg oppdaterte her inne - ingen unnskyldning å vise til.

Dagene har stort sett gått i sin vante rytme. Vi har trent rundering og feltsøk, men den 16.juni begynte en ny tidregning i treningssammenheng. Da introduserte Ruth oss for blodsportreningens prinsipper.

Og gjett om det ble suksess fra første bloddråpe!!!

Den kvelden la alle i gruppa ett spor for hver sin hund. Gemma var den første til å gå sporet sitt, da det var 30 min. gammelt. Hun satte avgårde og det gikk jo så fort at hun ble "skuffende" fort ferdig. Det var nesten så jeg ikke fikk med meg hvordan hun jobbet før "elgen" var funnet. "Elgen" var en stor bruskbein-bit av elg, namnam. Dette var første gang Gemma sto igjen og hylte når hennes jobb var utført.

Fredag den 19. juni la jeg ut ett spor hver til Gemma og Bosse i Imerslundmarka, før jeg dro til Ingrid og Sigmund og drakk kaffe mens sporet satte seg. Sporene nærmet seg timesgamle da vi dro avgårde med hunder og langliner.

Bosse var først ute den dagen, og han er sååå spornøye. Snuta pløyer skogsbunnen og ikke et drypp passerer snuta hans uten at han har luktet på den. Det ser iallfall slik ut. Og det gikk ikke lange stunden før han var ved målet og belønningen.

Gemma var mer enn klar da det var hennes tur. Hun fant sporet umiddelbart og dro avgårde. Jeg må prøve å holde henne litt igjen slik at hun ikke raser altfor fort frem. Stakkars den tenkte jegeren som skal følge på for å avlive elgen;-). Det må sies at merkinga mi denne dagen var aøt annet enn imponerende. Nakne klesklyper synes dårlig, basta!!! Men Gemma fòr innover, og da vi var der jeg var overbevist om var sporslutt, var Gemma ikke enig. Hun fortsatte å søke. Jeg ble veldig ukonsentrert, og skuffet på Gemmas vegne som jobbet så godt, siden jeg var overbevist om at en rev måtte ha stukket av med bruskbenet, og svimet rundt i sporet. Men plutselig så vi at Gemma hadde funnet benet!!! Så hun fikk da lønn for strevet til slutt. Jeg gikk hjem med blandede følelser ang min egen prestasjon, men var allerede da klar for en ny omgang.

Så i går, mandag 22. juni, dro Ingrid og jeg ut sammen med Bosse og Gemma og to kjekke karer; Magnus og Kristian. Guttene på 6 og 8 år syntes det hørtes veldig spennende ut med blodspor, og lurte fælt på hvordan dette skulle gjøres. Vi forklarte at de ikke kunne være med å legge sporet og at det vi gjorde var å "såre" en elg eller rådyr, der sporstarten var. Og sporet vi la ut var etter det sårede dyret. Spennende!!!! Guttene er veldig fornfutige så det var full forståelse for at slik måtte det være. Etter sporleggingen koste vi oss med formiddagsmat som Ingrid hadde smurt og tatt med. Guttene hadde nesten ikke tid til å spise for kreativiteten kokte i begge to. Så de fòr avgårde og bygget, klatret og bar ved til gapahuken. Det var veldig trivelig å tilbringe tid i skogen sammen med såpsass små unger igjen - mange år siden sist Når sporene var en time gamle skulle vi ut å gå. Guttene bel forklart at vi måtte være stille - vi skulle jo finne en såret elg, og den måtte vi ikke skremme. Så Gemma gikk først, så jeg, Ingrid og guttene på rad og rekke. Gemmas spor var ikke så langt, og hun gikk helt perfekt, etter mine øyne..... Kristian og Magnus var "merkegutter" plukket ned merkingen min. De var så flinke atte. Så var det Bosses tur. Og sporet hans var LANGT. Vi lurte nesten på om vi måtte lete etter Ingrid, guttene og jeg, da hun la sporet sitt. For hun ble jo borte.... Men hun fant ut igjen på egenhånd. Bosse var like spornøye denne gangen. Vi andre fulgte hakk i hæl - helt til jeg tråkket den ene skoen av Kristian. Dermed ble vi hengende etter og brukte merkene for å finne de andre. Kristian og jeg plukket ned merkingen etterhvert som vi gikk, så da vi kom fram til de andre var den jobben gjort. Bosse imponerer både meg og Ingrid med presisjonen i sporet, det var tross alt bare det tredje blodsporet han gikk. Gemma finner også fram til sporslutt uten problemer, men hun jobber på en annerledes måte synes det som.

Vel tilbake ved gapahuken, er gutta med èn gang i full sving med det de gikk fra. De har slettes ingen hast med å dra hjem. Så vi tar litt mer kaffe og koser oss i finværet, mens vi etterhvert rydder og gjør oss klare til å gå. Magnus og Kristian er veldig klare på at de vil til gapahuken igjen senere:-)

Tusen takk for en deilig dag i skogen!!!

Bosse er her på ferie for tiden. Han skal bare være en uke, så det blir ikke så lenge. Gemma og han koser seg i hverandres selskap og nyter turene sammen. Siden Gemma bodde hos Ingrid og Sigmund i flere måneder da vi bygde hus, er det helt naturlig for henne og Bosse å tilbringe mye tid sammen.

Bosse kom torsdag kveld, og på fredag måtte han være første dagen "på jobb". Han var med meg og Gemma på klinikken. Dette er en uvant situasjon for Bosse, og det er masse å forholde seg til; mennesker, hunder, katter og ikke minst fryyyyktelig mange rare regler - synes Bosse. Det er ikke lov å si hverken "Hei" eller "Bøøø" eller noen andre ting når det kommer noen inn, det er heller ikke lov til å snuse eller slikke på gulvet. Og så er det kun på spesielle tisseplasser ute det er lov å gjøre nettopp det. Vi prøver så godt det lar seg gjøre å begrense tissing utenfor klinikken av hensyn til alle som ferdes der. Det synes Bosse forsåvidt er helt greit, for det har han vært borti før. Men å ikke hilse på de som kommer synes han er helt uhørt. Men han er så flink atte. Så når "ferie"-uka er over vil jeg tro han har skjønt og innfunnet seg med at slik er det på jobben til Gemma. Bosse var sliten på fredag kveld; det ble mye inntrykk. Men lørdag formiddag dro bikkjene og Martin og jeg til Ingeberg og tok en økt rundering og feltsøk. Martin var figurant og gjemte seg fryktelig godt. Men begge bikkjene fant han etter grundig søk. Da jeg gikk for å hente bikkjene etter funnet, skjønte jeg at der er urskog på Ingeberg. Det er neimen ikke rart at folk kan gå seg vill i "kjent" skog. Hadde det ikke vært for at den bikkja som sto igjen og ventet på tur bjeffet, hadde det vært veldig lite å orientere seg etter. Det var en liteh aha-opplevelse. Spørs om jeg må lære av Lars Monsen og se meg bedre rundt når jeg beveger meg ut av stien. Felstsøket gikk sånn passe. Det var fryktelig varmt og det virket som om det bremset begge litt. Men de fant iallfall 3 gjenstander begge to, og de var veldig tilfredse da vi satte kursen hjemover.

Søndag rakk vi kun en kjapp tur gjennom skogen før vi måtte hjem og forberede bursdagsselskap; Martin fyller 17 år i dag. Å ha to spinoner i huset når det fylles med 19 gjester er ingen sak. De tar livet med ro og ligger som slakt under kjøkkenbordet.

I dag har bikkjene vært på tur med Britt og meg. De løp og forsvant ganske tidlig på turen, jeg antar at det var natulige behov som var årsaken. Finnes ikke do i Ottestad, sier Bosse. Da benyttet vi anledningen til å gjemme oss så de skulle få jobbe iallfall litt i dag også. Og jammen måtte de søke. Vi var nok heldige med vindretningen for de måtte virkelig jobbe litt før de fant oss. Gemma kom først, og etter høylydt ros til henne skjønte vi at Bosse var et stykke unna. Så vi kommanderte Gemma ned i ligg og satt musestille og ventet mens vi etterhvert så at Bosse lette. Det er kjempegøy å sitte slik å følge med på hvordan de jobber, og å se gleden de viser når de kommer fram til målet.

Nå koser de seg ute i sola begge to.

I morgen skal vi på jobb igjen, og etter det er det atter trening i Imerslundmarka. Vi gleder oss:-)

I dag, 12. mai -09, var det tid for en ny trening i Imerslundmarka.

Jeg gledet meg veldig til å trene rundering igjen siden det virket som om Gemma hadde skjønt meningen med det etter de første øktene.

Vi delte oss i tre lag slik at det ble mindre venting på alle. Selv om det å vente er noe en også må kunne, skal en da ikke skusle bort en deilig "bruks-kveld" med dèt. Det er iallefall 2 x rhodesian ridgeback helt enige om. Er`n på trening, så er`n på trening, og da forventes action.

Jeg satt figurant for Oona og Serwa og Serwa var først i felten. Hun kom rett på meg som et lyn, rev meg over ende og lurte på hvorfor det gikk så smått med utdeling av belønning. I motsetning til en viss italiener, har både Serwa og Oona begynt å bli veldig flinke til å halse på kommando, så jeg fikk Serwa til å gjøre det to ganger for å få belønningen. Flott Serwa!!

Oona trengte ikke hjelp i form av klapp i det hele tatt i dag. Hun gikk rett på ved første kommando "rundèr" fra Synnøve. Men hun kunne ikke ta seg tid til å halse; tenk om Nina spiser opp godbiten før hun kom så langt. Nei, "hit med`n", sa Oona, "ellers går jeg så du får sitte her alene".

Gemma var også veldig tent i dag, og det var lett å få fokuset hennes ut i skogen. Synnøve satt figurant og klappet en gang. Dermed fôr hun avgårde og fant den "bortkomne" etter få sekunder. Perfekt søk! Gemma fikk ett søk til og Synnøve flyttet seg 20 - 30 meter lenger opp. Jeg skulle da selvfølgelig også flytte meg tilsvarende, men hva er nå 20 - 30 meter da???

Mari kom fro å se hvordan det gikk, og vi skravlet mens jeg flyttet meg. Dermed ble hver meter omtrent til 5 og avstanden til figuranten der etter. Så når jeg kommanderte "rundèr" var det liten respons der ute; dvs figuranten hørte at vi var altfor langt unna og var i febrilsk forflyttelse. "Hva er det med damer og avstandsbedømmelse?" sa Mari. Tja, si det...... Men Mari, jeg hadde ikke brillene på i dag.

Men da figuranten hadde forflyttet seg litt og vi var ganske mye nærmere de 20 - 30 meterne jeg skulle forflytte meg, gikk Gemma nok et perfekt spor. Men hun var ikke spesielt opptatt av at hun hadde "reddet" Synnøve, hun nærmest forsøkte å bite av henne hele hånda for å få tak i godbitene. Det påstår iallfall Synnøve. Det må da for all verden gå an å være klar med maten når en kommer synes Gemma.

Etter en liten pep-talk skulle vi trene litt feltsøk. Det er lenge siden sist og jeg var litt spent på hvordan Gemma ville løse det. Men det gikk så bra!!! Hun søkte effektivt på begge søkene hun gikk, det andre noe bedre enn det første, men det var for så vidt som forventet. RR`ene er helt i 100 når det gjelder sporing, så de dirret av forventning når Synnøve la ut gjenstanden i feltet. De raser igjennom feltet med snuten en halv cm over bakken og er ferdige på et blunk. Serwa tok kaka i dag, ved å snappe belønningen omtrent foran snuta på Oona. Synnøve hadde tatt med Oona for å slippe henne for hennes siste søk for dagen, men Serwa ville det annerledes. "Her må det handles - fort:, sa Serwa. Dermed smøg hun seg ut av selen før noen rakk å reagere, fôr ut i feltet og snappet belønningen fra Oona stakkar. Innkalling var ikke på timeplanen i dag, faktisk, så at Synnøve prøvde seg på det var ikke noe å hefte seg ved. Serwa syntes det var et perfekt søk, og var mektig stolt da hun kom tilbake. Ingen klarte det bedre enn henne, det var hun nok hellig overbevist om.

Etter mer enn tre timer i skogen reiste vi hjem, fornøyde med dagens økt.