Kennel Niwami

Tenk at det allerede er 2 år siden den forferdelige kvelden og natta da vi mistet vår kjære, gode Selma!! Tiden går så utrolig fort, og det er jo snart 2 år siden vi flyttet til Holmlund også. At Selma ikke skulle oppleve å bo her, visste vi ikke da vi begynte ombyggingen i august 2007. Hun var jo frisk og rask og det var ingenting som skulle tilsi at hun skulle gå bort under ett halvt år etter byggestart. Men magedreining kommer jo alltid plutselig og ingen kan forutsi når spøkelset slår til. Den eneste trøsten er at Selma fikk være frisk absolutt hele livet sitt, minus de siste par timene hun levde. Nå er det godt å tenke på henne som et kjært minne, og jeg ville ikke vært henne foruten. Jeg hadde ikke i min villeste fantasi trodd at det skulle være så vondt å skilles fra en hund som det var å skilles fra Selma. Derfor unngår jeg å tenke 10-12 år frem i tid......

Ellers går livet sin vante gang på Hedemarken. Vi har hatt den kaldeste vinteren på mange år. Jeg våger å påstå at det ikke har vært så kaldt siden OL -94. Rekorden utenfor husveggen her hittil i vinter er -30,5 grader. Men vi har nok ved, og siden jeg nå er hjemmeværende har det brent godt i ovnen dagen lang. Gemma har tilbragt dagene med å ligge på sofaen, kun avbrutt av veeeldig korte tisse- og bæsjeturer i "doen" som jeg måtte måke i romjula etter det enorme snøfallet vi hadde da.

Takket være det snøfallet og alle kuldegradene, har vi i dagesvis omtrent bodd i et kunstverk. Jeg har tenkt på Trond Einar Solberg Indsetviken, www.nattagen.no , nesten hver dag, for det har sett ut som om det er han som har malt himmelen for oss i denne perioden. Den har sett ut som den nydeligste akvarell i blått, rosa og hvitt omtrent siden før jul. Som jeg sa til Magne en morgen vi kjørte av gårde; " Når tåka letter, er det nesten som om et kunstverk blir avduket."

Siden jeg nå er frivillig arbeidsledig, benyttes enhver anledning fremover til å komme seg ut på ski. På søndag var vi med Bosse & co i Vangsåsa. Her nede var det 26 kuldegrader da vi dro, men da vi gikk ut var det bare -14. I dag skulle bedriften gjentas siden det var meldt enda mildere i høyden. Så vi dro oppover og ved parkeringen var det bare -4, og alt lå til rette for en fin tur. Gemma og Bosse er gode motorer, ikke no fusking der i gården. Gemma er da på jobb, og lar seg ikke distrahere av gule flekker eller annen go`lukt. Og møter vi andre hunder er det knapt så hun ofrer de et blikk. Om hun gjør det og skulle lure på om hun skal hilse på er det nok med et diskrè "Nei" fra meg, så er hun inne på andre tanker igjen. Det er flinke jinta hennes mor, det:).

Det er så vakkert i "åsa" nå så det er nesten til å få klump i halsen av. Og når en attpåtil nesten har hele herligheten for seg selv, er det grunn til å føle seg veldig privilegert. Det er så utrolig hyggelig å ha med seg hund i løypa. Jeg har misunt folk jeg har møtt med hund tidligere og ønsket å kunne snørekjøre me degen hund. Og nå er jeg der, mye takket være Ingrid og Sigmund som sto for opplæringen av Gemma mens vi bygget hus. Opplæringen av meg måtte de ta ved starten av forrige vinter:tongue:, for jeg var "helt grønn" da det gjaldt å ha med hund på ski. Selma var jo med oss på ski også, men da gikk hun løs og slapp å forholde seg til `høyre, venstre, fram,stopp` osv.

I morgen går turen ut i marka igjen, da det er meldt forbigående kaldere igjen fra onsdag. Det gleder jeg meg til, og Gemma tar nok helt av når hun ser at ullundertøyet kommer ned fra skapet:wink:.

Nina.