Kennel Niwami

I dag, 12. mai -09, var det tid for en ny trening i Imerslundmarka.

Jeg gledet meg veldig til å trene rundering igjen siden det virket som om Gemma hadde skjønt meningen med det etter de første øktene.

Vi delte oss i tre lag slik at det ble mindre venting på alle. Selv om det å vente er noe en også må kunne, skal en da ikke skusle bort en deilig "bruks-kveld" med dèt. Det er iallefall 2 x rhodesian ridgeback helt enige om. Er`n på trening, så er`n på trening, og da forventes action.

Jeg satt figurant for Oona og Serwa og Serwa var først i felten. Hun kom rett på meg som et lyn, rev meg over ende og lurte på hvorfor det gikk så smått med utdeling av belønning. I motsetning til en viss italiener, har både Serwa og Oona begynt å bli veldig flinke til å halse på kommando, så jeg fikk Serwa til å gjøre det to ganger for å få belønningen. Flott Serwa!!

Oona trengte ikke hjelp i form av klapp i det hele tatt i dag. Hun gikk rett på ved første kommando "rundèr" fra Synnøve. Men hun kunne ikke ta seg tid til å halse; tenk om Nina spiser opp godbiten før hun kom så langt. Nei, "hit med`n", sa Oona, "ellers går jeg så du får sitte her alene".

Gemma var også veldig tent i dag, og det var lett å få fokuset hennes ut i skogen. Synnøve satt figurant og klappet en gang. Dermed fôr hun avgårde og fant den "bortkomne" etter få sekunder. Perfekt søk! Gemma fikk ett søk til og Synnøve flyttet seg 20 - 30 meter lenger opp. Jeg skulle da selvfølgelig også flytte meg tilsvarende, men hva er nå 20 - 30 meter da???

Mari kom fro å se hvordan det gikk, og vi skravlet mens jeg flyttet meg. Dermed ble hver meter omtrent til 5 og avstanden til figuranten der etter. Så når jeg kommanderte "rundèr" var det liten respons der ute; dvs figuranten hørte at vi var altfor langt unna og var i febrilsk forflyttelse. "Hva er det med damer og avstandsbedømmelse?" sa Mari. Tja, si det...... Men Mari, jeg hadde ikke brillene på i dag.

Men da figuranten hadde forflyttet seg litt og vi var ganske mye nærmere de 20 - 30 meterne jeg skulle forflytte meg, gikk Gemma nok et perfekt spor. Men hun var ikke spesielt opptatt av at hun hadde "reddet" Synnøve, hun nærmest forsøkte å bite av henne hele hånda for å få tak i godbitene. Det påstår iallfall Synnøve. Det må da for all verden gå an å være klar med maten når en kommer synes Gemma.

Etter en liten pep-talk skulle vi trene litt feltsøk. Det er lenge siden sist og jeg var litt spent på hvordan Gemma ville løse det. Men det gikk så bra!!! Hun søkte effektivt på begge søkene hun gikk, det andre noe bedre enn det første, men det var for så vidt som forventet. RR`ene er helt i 100 når det gjelder sporing, så de dirret av forventning når Synnøve la ut gjenstanden i feltet. De raser igjennom feltet med snuten en halv cm over bakken og er ferdige på et blunk. Serwa tok kaka i dag, ved å snappe belønningen omtrent foran snuta på Oona. Synnøve hadde tatt med Oona for å slippe henne for hennes siste søk for dagen, men Serwa ville det annerledes. "Her må det handles - fort:, sa Serwa. Dermed smøg hun seg ut av selen før noen rakk å reagere, fôr ut i feltet og snappet belønningen fra Oona stakkar. Innkalling var ikke på timeplanen i dag, faktisk, så at Synnøve prøvde seg på det var ikke noe å hefte seg ved. Serwa syntes det var et perfekt søk, og var mektig stolt da hun kom tilbake. Ingen klarte det bedre enn henne, det var hun nok hellig overbevist om.

Etter mer enn tre timer i skogen reiste vi hjem, fornøyde med dagens økt.