Kennel Niwami

Ryttarstigens Selma, selvfølgelig bare Selma til daglig og med de nye titlene NUCH NORDV 06, er født den 5. juni 1998. Oppdretter er Gun Edstrøm i Askersund, Sverige. Selma levde sine første 6 år hos Ruth og Tore Wroldsen. Vi var så heldige å få overta Selma da Ruth bestemte seg for å omplassere henne etter at hun mistet mannen sin, Tore.

Den 1.mai 2004 kom Selma til oss. Og det gikk ikke lang tid før jeg visste at jeg hadde funnet rasen i mitt liv. Maken til hund har jeg aldri vært borti. Takk Ruth, for at du har gjort henne til den hun er.  Selma hadde hatt et valpekull hos Ruth. Da jeg bestemte meg for å kjøpe spinone, hadde jeg jakt, utstilling og evt. oppdrett i tankene. Derfor klarerte jeg med henne å kunne sette på ett kull til. Og ganske tidlig tok jeg kontakt med Jan Åge Harjo og Katrine Johannessen som har Donna Liberatas Diego, Bånnski til daglig. Vi ble enige om å parre Selma med Bånnski og løpetiden var ventet i ca. november det året, 2004. Men løpetiden kom først til jul, og 2.juledag kom Bånnski til oss for å bli her til nyttårsaften. Men gutten fikk ikke dreis på de greiene, så han dro hjem med uforettet sak. Etter en tenkepause bestemte vi oss for et siste forsøk på neste løpetid som da ville bli sommeren 2005. Da løpetiden meldte seg, kom Katrine nedover med bobilen og satte igjen Bånnski og basset hound`en Linn her, mens hun tok med seg barna sine på ferie til Danmark. Bånnski så ikke ut til å få til sakene denne gangen heller så vi endte opp med inseminering på NVH den 27.juli 2005. Blodprøven viste at Selma hadde hatt eggløsning dagen før, så tidspunktet var perfekt, det var bare å vente.

Det gikk ikke lang tiden før vi skjønte hva vi hadde i vente. Synnøve tok ultralyd etter 22 dager og der inne i magen var det mange fosterblærer. Selma este ut og allerede etter 4 uker begynte hun å pese. Jeg, som var debutant som oppdretter, skulle gå å være kjemperedd for jenta mi de neste 5 ukene. Jeg forsøkte å få litt trøst av Synnøve, men dengang ei :). Dette hadde ikke Selma valgt selv så jeg fikk bare gå der og være redd (hun visste selvfølgelig at alt var normalt). Og på ettermiddagen den 25. september sank temperaturen til Selma. Da hadde jeg målt den 2 ganger om dagen i en uke. Endelig skulle det skje. Hele natten satt Selma i valpekassa og peste. Hver gang jeg gløttet på øynene satt hun og så på meg. Blikket hennes skar meg i hjertet - jeg syntes så forferdelig synd på henne. Om morgenen satt hun fremdeles der, og temperaturen var fortsatt like lav. Jeg dro selvfølgelig ikke på jobb, men forberedte meg på mine oppgaver i det som nå skulle skje. Siste gangen jeg målte temperaturen, ble jeg enig med meg selv om å vente i en time til før ny måling. For den hadde ennå ikke begynt å stige. Men, ca. 45 minutter etter siste måling kikker jeg inn døra til henne (valperommet lå vegg-i-vegg med kjøkkenet), og da har hun allerede pressrier. Etter 3 rier er første valpen der, ei nydelig brun og hvit tispe. Jeg fikk tak i Ruth i en fart for hun hadde sagt seg villig til å være sammen med meg. Siden fulgte de pent etter hverandre helt til nr. 4 meldte sin ankomst. Det skulle bli en hard tørn. Etter 30 minutter med pressing uten resultat reiste Selma, Ruth og jeg til Oonasin Dyreklinikk, hvor jeg jo jobber, for å få Synnøve til å sjekke at alt var normalt. Joda, det var det. Ingen ting som lå og stengte for åpningen. Derfor kunne Synnøve sette en injeksjon Oxytocin og håpe det skulle gjøre susen. Etter ytterligere en halvtimes hard jobbing for Selma kom et monster av en valp til verden. Det var ei kjempestor, hvit tispe som var nesten dobbelt så stor som de andre valpene, og som ganske fort fikk navnet Fleskefia. 2 valper til fulgte som perler på ei snor, men så var det stopp. Vi visste , etter å ha tatt røntgen noen dager tidligere, at det var igjen 2 valper til. Men vi ville gi naturen en sjanse, så vi tok med oss de nyfødte og Selma hjem for å la henne slappe av noen timer og se om fødselen satte igang igjen.

Men etter 4 timer var det fortsatt like stille. Synnøve kom for å prøve å få den igang igjen, men nå hjalp det ikke med en ny injeksjon Oxytocin. Dermed var keisersnitt eneste utvei. Så, midt på natten hjalp Synnøve de to siste trygt frem i verden. Det viste seg dessverre at den ene av disse hadde et misdannet frambein, så den måtte avlives med en gang.

Men de andre syv ble med oss hjem, og klokken 04.00 på morgenen var Selma og valpene trygt plassert i valpekassa og den nybakte "bestemor" kunne prøve å få seg noen timer med velfortjent søvn.

Selma ble brått sjuk sent på kvelden den 9, januar 08. Jeg skjønte ganske fort at det dreide seg om magedreining og at sjansen for at jeg kom til å miste henne var overhengende. Jeg fikk raskt tak i Synnøve (vet.) men det var ingenting vi fikk gjort for å redde henne. Hun døde like stille som hun levde, og savnet etter henne er stort. Hun var - og er fortsatt - veldig spesiell for meg. Men ikke bare for meg. Det var mange som var glad i Selma og som hadde et forhold til henne, ikke minst Ruth og hennes familie. Hun vil alltid bli husket som den fantastiske hunden hun var, og det er bare gode minner å tenke tilbake på.